Lykke!

Ja, nemlig! Lykke! Fint ord, men enda finere når det kan brukes til å beskrive hva man føler. Jeg er lykkelig! Og har følt på lykken noen mnd nå. Har møtt en helt fantastisk fyr, som bare er god med alt han gjør, og jeg er så forbanna glad for at jeg tilfeldigvis gikk meg på han.

var såklart veldig tilbakeholden i starten, med tanken på min fortid, og med min manglende tillitt til folk. Var også redd for å gå på en gigantisk smell. Men gode venner snakket meg til fornuft, å jeg kan love jeg er glad jeg ikke lot denne fyren gå. han har snudd livet mitt ganske greit, og det KUN til det posetive. Jeg er så glad for at jeg for en gangs skyld kunne finne meg en snill, og ikke minst ordentlig fyr!

Men, jeg har samtidig litt dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi han ikke vet en dritt om min fortid, og hva jeg har vært gjennom, dårlig samvittighet fordi han ikke vet hvordan jeg sliter etter det, og hvordan han faktisk hjelper så sykt på mine issues, uten at han selv vet det. det at han ikke vet at jeg er litt tilbakeholden, men kun fordi jeg ikke er helt klar for å gi en annen person muligheten til å knuse meg, og hvorfor. Dårlig samvittighet fordi han ikke vet hvor sårbar jeg egentlig er, selv om han ikke ser det. alt i alt, dårlig samvittighet, men lykkelig

sløvt

Har vært lite blogging da jeg har bodd uten wifi nett. Ting kommer seg, har mine ups and downs, men har det relativt bra nå. Har en x som enda plager meg, over et år siden det ble slutt. Om det er mangel på respekt, eller høy interesse som gjør at han ikke klarer å la vær å ta kontakt vet jeg ikke, men jeg håper det stopper snart for jeg er utrolig lei.

Noen som har forslag til å få det til å stoppe? Har prøvd å gi tydlig beskje om at jeg ikke var interessert i å ha noe som helst med han å gjøre, både over mld og irl. Og har også prøvd å bare ignorere han, men ingenting ser ut til å funke..

Har flyttet til en ny plass med nye omgivelser, savner såklart litt hjem til både venner og familie, men tror jeg har litt godt av det. Komme meg bort og prøve noe nytt. Har forøvrig klart å blitt småkeen på en fyr, noe som passer sykt dårlig, både fordi han bor "hjemme", og fordi jeg ikke tror interessen er gjennsidig. føler meg sykt tom til tider, der jeg egentlig bare vil sette meg ned å gråte, uten å helt vite hvorfor.

 

Ble sykt rotete, men er en start!(:

how long..

Dårlig med oppdateringer gitt. har bodd uten internett, og kun hatt telefonnett, noe som ikke er noe særlig å blogge på, når man ikke engang har 3G. anyways.

 

Har nå vært singel en god stund, og jeg liker det! Hadde aldri trodd at jeg skulle klare meg så bra, og har det så bra som jeg har det nå! Men, ja det er alltid et men! Tror igrunn jeg har gått for fort frem, lagt ting bak meg på en måte jeg ikke burde gjort. Har bare "benekta" alt, skjøvet det bak, nektet å tenke på det, rett og slett ikke prossesert det, og det tror jeg at jeg får igjen for nå.

Ble nylig involvert med en kar, veldig snill og god, ingenting vondt i han, men ting føltes bare så utrolig feil! jeg ville så gjerne, men fikk ikke til.Når vi gjorde til sammen, fikk jeg flashback`s til exen, og sånn skal det absolutt ikke være. Jeg var sykt usikker på hva jeg ville, om jeg ville være singel eller "binde" meg, så det eneste jeg følte kom til å bli riktig var å ende det hele. Er det sånn det er? At man nøler med å involvere seg i noe nytt etter et lengre forrhold, eller er det bare jeg som er utrolig rar, og ikke klarer å samle hodet og tankene å velge å kjøre på?

Tiden går

Tiden går, og det er snart 2mnd siden #forrholdet mitt tok slutt. Det gjør vondt enda, 3 år med et #menneske er lang tid. Men tross alt, vet jeg ikke om det er han jeg #savner, eller om det er det å ha noen? Jeg er utrolig glad i han fortsatt, og det at han prøver å få meg tilbake gjør ikke min prosess lettere. jeg vil så gjerne tro det han har å si, jeg vil så gjerne ligge i armene hans igjen, men jeg tør ikke. Jeg tør bare ikke #tro på han, og #kjemper med meg selv for å holde meg igjen. Er det da #riktig? Skal det ikke føles riktig når man tar de rette valgene? Ikke vet jeg, jeg prøver hvertfall å si til meg selv at det ikke går, og alle vennene mine sier jeg fortjener mye bedre, men er ikke det jobben deres som #venn? Savnet er der hvertfall, og han vil alltid ha en #spesiell plass.

Utblåsning!

Noen ganger gått ut av et forrhold, eller blitt utrolig såra av noen du var blitt skikkelig glad i, og faller for den første og beste? jaw, det har nemlig jeg gjort! værste er vel at jeg ikke helt vet hva jeg føler over ting. var begynt å bli betatt av han, var mye tid sammen, på kort tid, og jeg var akkurat, bokstavelig talt kommet ut av forrholdet. han var veldig frempå, og var han som tok initiativ, selv om jeg gjorde klart at det var "farlig" for meg, at jeg ikke var klar for noe, og at jeg var redd for, og ikke ville bli såra, igjenn. hva skjedde? en mld om vi kunne bremse ned det vi hadde. Hva betyr det? hva hadde vi? vi så film, kosa, flørta og hadde sex. Hva er det egentlig? og bremse ned? roe ned, eller kutte? hva betyr det?! jeg blir gal! siste jeg trenger nå, er å bli gal av noe sånt, for jeg har hvert "gal" ganske lenge nå.. om noen, who ever, har hvert borti dette, vær grei å ta kontakt, for jeg trenger virkelig et syn utenifra! mange vil vel kalle det rebound, men jeg vet ikke. somsagt tidligere, følte/føler jeg lettelse over å ha komment meg ut av forrholdet. Jeg trenger ikke lenger tenke på hva han gjorde når han drakk, eller hvem han flørta med, om han gjorde noe mer, hvem han evnt ga nr sitt til, eller what so ever. Jeg trenger ikke lenger analysere og memorisere alt han sier til meg, for å kan ta han for løgn. jeg trenger ikke lenger ta imot crap, crap om at jeg må bli voksen, helt ut av det blå, på hvilket grunnlag? ingen, bortsett fra at jeg ikke drikker hver dag.

Men har mye å se frem til også, så alt er ikke bare svart! skulle bare ønske enkelte ting ikke var så kompliserte, og at søvn var så mye lettere å få, når jeg faktisk trenger det, ikke bare når jeg er utslitt og ikke klarer mere..

Vingeskutt og skada.

Vingeskutt og skada, det er slik jeg føler meg. Forrholdet som varte nesten 3 år er over. Jeg er sliten, ødelagt, og har ikke mer å gi, jeg er rett å slett energiløs. utroskap, intensjonell utroskap som ikke gikk etter planene, nedprioritert, såra, løgner, unnskyldninger, ustabilitet. Kan ikke si annet enn at kjærlighet gjør en utrolig dum. Hvertfall har jeg hvert det! Men det er over, nå skal jeg plastre knærne, sette meg på hesten igjen, rette ryggen å komme meg vidre. Føler meg litt lettere, sykt nok. Jeg skal leve livet, mitt liv! Det er lenge siden det! Skal prøve å komme meg rundt omkring til alle vennene mine som jeg har spredt til alle kanter, for nå har jeg kun meg selv å tenke på, og jeg tror det blir ganske fantastisk! Hadde planlagt et skikkelig dypt innlegg, men så fort pcen kom på fanget, forsvant ordene..

I`m ridin` solo

 

[q] Har du hvert i et usunt forrhold?

Alene..

Jeg føler meg alene, skikkelig alene.. jeg prøver å se lyset i dagene, mens vi enda har det, jeg prøver å se gleden i små ting, men jeg får det ikke helt til for tiden. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet ikke hvordan, men jeg føler meg alene. jeg kan sitte hjemme å bare se i veggen, glemme meg helt bort, og det gjør meg ingenting, for hva bedre ting har jeg å gjøre? Bare sitte der. la alt gå som det gjør, ikke kontrollere tankene, ikke fokusere på noen ting, bare sitte der, tom. På jobb pleier de å spørre meg hvor jeg er, nettopp fordi jeg bare sitter der, tom og er der kun i fysisk form. Hvorfor føler man seg sånn? Hvorfor, og ikke minst, hvordan finner man ut hva man "mangler"?

Jeg har både venner, familie og kollegaer rundt meg, men like vel..

 

Denne blogginga gikk ikke så bra som den burde ha gått, og det irriterer meg. Jeg glemmer rett å slett å skrive, tenker ikke på det. Hvorfor skal jeg glemme ting så lett? Mens andre ting, ting man helst burde glemme, sitter etset fast, sånn føles det hvertfall, for det ligger der, hele tiden og svir. mer og mer. Hvor mye kan et menneske bære på før det sier stopp? Før hodet og kroppen rett og slett ikke vil mere, setter ned foten. Hvordan ser man tegnene, og hva gjør man? Hvordan vet man om man bare er svak, eller om man har prøvd å hvert sterk for lenge?

things changes faster than you think

Har du noen gang tenkt over hvor fort ting egentli kan forandre seg? Hvor fort sol blir til regn, kjærlighet til hat, latter blir til tårer, og sist men ikke minst, liv blir til død?

- Nei, ikke jeg heller, egentlig. Men virkeligheten er jo som en tikkende bombe, man kan aldri forrutsi hva som kommer til å skje, eller om personen man nettopp kysset farvel, fortsatt vil være der i morgen.

Derfor har jeg satt en liten leveregel for meg selv, som jeg virkelig prøver å ikke bryte, og det er at man aldri skal skilles som uvenner. Hverken om det er snakk om venner, kjæreste, eller familie. Jeg vet nemlig at jeg ville aldri tilgitt meg selv om det skulle skje noe før jeg traff personen igjenn. Vet ikke hva som gjør at jeg er begynt å tenke sånn, men er vel på grunnlag av alle de jeg har mistet, både død og levende, og ikke minst de jeg nesten har mistet. Den følelsen, når man ikke vet om en av sine nermeste ikke kommer til å klare seg, er en følelse jeg virkelig ikke unner noen, for det er rett og slett helt forjævlig. Jeg kan ærlig innrømme at jeg har hvert igjennom en del gjennom årene, både på godt og vondt, men noen ganger er det det tunge som veier tyngst, fordi det svir mer, enn hva det gode gjør godt. Det å gå over lengre tid å se på at nær familie falmer bort, og får en dødsdom, og etter kort tid sovner inn. 

Og før man har komment over sorgen, får man beskjed om at en av dine nermeste kanskje ikke våkner opp igjenn. Alt dette setter sine spor, og når man i tillegg da sliter følelsesmessig med andre ting, så sitter man ganske langt ned i dritten altså. Skolegang ble nedprioritert, venner ble "skjøvet bort" og jeg gikk rett og slett inn i min egen lille sorte boble. Men som folk sier, når man har nådd bunnen er det bare en vei, og det er oppover, og ja, min billett kom den også. Jeg slet rimelig lenge, selv om det er noe ikke så mange vet, men jeg hadde mine nermeste, som var der uansett om jeg hadde en bra eller en dårlig dag, og ikke minst min kjære, som plutselig kom, som regn fra skyfri himmel.

Nå lever jeg et liv med gode venner og familie, jobb har jeg, og veien mot et fagbrev innen yrket jeg ønsker er ikke så lang lengre. Har vert i et fast forrhold i over 2 år nå, og selv om jeg sliter litt med tillitsproblemer, har jeg det fint. Må da også få presisere at det ikke er min kjære som er grunnen til de "problemene" men min fortid. Er vel på sett å vis blitt litt skada av det. Overparanoid, og tenker det verste med en gang. Men livet er bra nå,

Overvekt og undervekt

Jeg må bare starte med å si at jeg vet ingenting om det å være overvektig, men jeg kan tenke meg til at det er veldig sårende og vondt å bli kalt feil, stor, tjukk, ol. Det å aldri komme inn i klær som man liker, og føle at man tar stor plass. Dette er noe jeg bare kan tenke meg til, men hvordan kan jeg tenke meg til det? Jo, fordi jeg er tynn. "sykt tynn", "alt for tynn", "beinrangel", er ting jeg i løpet av årene har fått slengt i trynet. Bukser som ikke passer, fordi JEG er for liten, kjoler jeg ikke klarer fylle ut, ol. Det er ikke morsomt, det heller.

Når man konstant blir rundspurt om hva man spiser, om man spiser i det hele tatt, og svaret alltid er det samme, "jeg spiser hva jeg vil, når jeg vil, og ikke minst, hvor mye jeg vil. Hadde du sett hvor mye jeg egentlig spiser hadde du ikke tenkt tanken på å spørre engang" Og som alltid, får man samme hånlige latteren tilbake, som om jeg forteller en vits. Det er virkelig frustrerende det også. Når folk kommer med beskyldninger om bulemi og anoreksia "skal du gå å spy opp maten nå". Det SÅRER det også.

Jeg har ligget på samme vekt siden ungdomskolen. Jeg er nå 20 år, men jeg passer enda juleball kjolen min fra 8. Klasse. Jeg lever på søppelmat, cola og sjokolade, for det meste. Dette fordi jeg ikke gidder stelle i stand masse greier til meg selv, når jeg bor alene. Ikke liker jeg grønnsaker heller, og det har jeg aldri gjort.

Begynte å trene for litt over et halvt år siden, men den lysta gikk over etter noen mnd. Så hvorfor er jeg tynn? Jo det skal jeg si deg, jeg har god forbrenning, noe som ligger i familien, og dette er ikke noe jeg kan noenting for, så jeg beklager virkelig til dere der ute som synest det er så forferdelig. Beklager for de genene jeg er født med! Jeg blir så forbanna lei av all dritten om hvor lita å tynn jeg er! Men vet dere hva? Ingen av dere har sett meg uten klær, ingen av dere har sett at lårene mine er slappe og henger, ingen har sett den slappe rumpa, og denlitt tjubbye magen, så vær så snill å slutt å klag over hvor tynn jeg er, for jeg er virkelig ikke så tynn som dere skal ha det til, selv om det nok virker som utenpå klærne. Og nei, dette er ikke noe "jeg er tjukk" opplegg, men et "jeg er normal". For det er det jeg er. jeg er hverken sykelig tynn eller tjukk. jeg er normal, og jeg liker det! Og når jeg nå har hvert på en liten joggetur og litt oppfinnsom egentrening hjemme, så er det for å få strammet opp, og ikke for å slanke kroppen min. Og for å få bedre kondis, ikke minst.

Takk for meg! -Crush

Sinnasnekker'n?

Jeg jobber 5-skift, som vil si at jeg har litt annen døgnrytme enn vanlige dagarbeidere, og inne i den siste uken før langfri jobber vi 64 timer, som er ganske tungt etter allerede 3 gjennomførte uker med skift. Jeg bor i leilihet der huseieren bor over meg, og naboen vegg-i-vegg. Når jeg blir vekket tidlig om morgenen av en jævla snekker rett utenfor soveromsvinduet mitt, uten å i det hele tatt har fått beskjed om at det skal være snekker her, blir jeg jævlig irritert. Om jeg er så uheldig å lukke igjenn ytterdøra litt for hard, så er det jo krise, og jeg får klage på det, så da synest jeg virkelig ikke det er for mye å forlange å i det minste få beskjed om det. Og siden jeg vet at jeg trenger å sove litt utpå dagen fordi jeg ikke er

hjemme fra jobb før hall12 blir ikke irritasjonen mindre.

Når jeg da i tillegg kommer ut og ser at den der snekkeren jeg irriterer meg grønn over bruker MIN strøm, blir det ikke noe bedre. Og på toppen av det hele, så har ikke huseieren BALLER nok til å svare meg på meldingen jeg sendte for et døgn siden. UGG altså! 

 

Dårlig start?

Ble en dårlig start på bloggen, men med mye jobb, og litt innskvist kjærestetid, så har rett og slett ikke hatt tid til å sette med ned å prøve å ordne på den, hverken utsendemessig, eller skriving.

Nå har jeg nettopp ordna meg til jeg skal ut med mamma og pappa for å handle litt, etter at jeg ble vekket av en veldig bråkete snekker utenfor leiligheta. Er virkelig spent på hvordan det skal gå når jeg skal jobbe natt, og trenger dagen for å sove. ellers er det bare utrolig fint vær idag, og jeg har endelig fått funnet frem litt av sommerklærne fra bakerst i skapet, og har tillogmed fått dem på, herlig!

Men nå er det ikke lenge før mamma og pappa er her, så skal runde av og bare si; bloggaast (:

Ny blogg, ny muligheter?

Helloo! Jeg har da hvert innom tanken en stund på å begynne å blogge igjen! Og denne gangen har jeg faktisk skikkelig lyst, så får se hvordan det går. Blir nok litt knotete i starten siden det er en stund siden jeg har skrevet blogg, men går seg vel til etter hvert! Men nå skal jeg pakke lekene mine å fly avgårde til jobb!

 

Er heller ikke superflink på design og headeropplegg, så tips mottas med takk!(:

Les mer i arkivet » August 2015 » Januar 2015 » Juni 2014
crush

crush

22, Bodø

Er en skikkelig badass fra nordland på 20 år, og skal igjen, prøve meg på blogging! Kontakt? Onecrush_@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits